Skip o’ key

Spuistraat 199 has a treasure. This treasure can never be measured in a promise, a fat bankaccount, a designers dream, a flatscreen tv with perfect pictures of lizzards, faboulous fame forever, a holy day or a posh Porsche.

De Key was granted 900.000 Euros from Amsterdam city counsil to preserve the creative and dynamic environment that over time has grown out of the occupied Tabakspanden. Instead they intend to transform the properties into 69 “smashy” apartments for sale.

The logic of their calculations is rather puzzling to me, because I find it inhuman to speculate and gain on human beings’ rights to be. But I know they paid 13 million Euros for these properties in 2008 – and gave me a chronic diarrhea since they presented their plans. Let’s put it this way: There will be no room for neither rats nor hookers or even artists here.

De Key deal with moneymakers to earn money. And I suppose the moneymakers don’t want patat, art, dirt, dogs, drugs, boats, smiles, trees, bicyclewheels, intercourse, reaction or action in the way when they drive in and out of their garage.

A cardboardmodel of de Keys’ future fantasy Spuistraat was cut and glued by their architechts, exposed for three weeks at the architectcenter Arcam until March 5th 2012.

This very day two of the charming occupants from Slangenpand put on their workers’ jumpsuits and went there to “break down the expo”. They smiled with their eyes, were let right in, and took the model with.

The next day was bright.

March 6th, two minutes after the bell chimed twice, precicely 29 years after Slangenpand was squatted, the sliding yellow doors opened and everyone was welcome in the garage for sparkling champagne, snazzy speaches, tasty pumpkin soup and uplifting music, but first of all to confirm that the people in Spuistraat don’t want their street polluted by cars and men in black – where sterile housefronts would legitimate perverted profit sucked out of values with no value.

It took the people in Slangenpand over 300 hours to brush and wash away the oil and exhaust from the wonderful red brick walls. They painted the ceiling. They built sewer and a toilet. They built a bar and a kitchencorner and leased a massive fridge and got 49 chairs with yellow round pillows. They installed electricity and lighted up 200 squaremetres, here where the house shark Hendrik Tabak ended his days in the dark. He was killed 18th of January 1974 with a vision of garage after garage packed with cars generating a cashmachine from rental.

De Key wants to dig and make 37 private parkinglots under the houses in Spuistraat. It makes me wonder if they know that Spuistraat was drained from the channel Nieuwezijds Achterburgwal.

I wonder if they know the risk of digging: A golden ring might as well be the golden tooth of a sceleton. Gold fever could, as well as the driving force of affluence,  be the yellow fever’s source of infection.

The cardboardmodel of Spuistraat is as sad as the last dance.

Luckily there was a surprise for de Key and their architects when they got the model back; a picture of Slangenpand glued over the house number 199 with a snaky touch written: Who needs de key when all doors are open.

This is the treasure.

http://www.flickr.com/photos/catchthepicture/sets/72157629175211482

The pork barrel stinks

When you’ve had enough of it all, when the cup is full, the people say: Het loopt de spuigaten uit.

Spuistraat in Amsterdam is a barricade. They stopped the water here. They rised against the ocean.

I’m sure de Key doesn’t know that decay means to break down, to rot, ro disintegrate, to diminish, to decrease in magnitude and orbit and to fall into ruin.

I’m sure de Key doesn’t know that spuien means to spit it all out; critisism, knowledge, irritation, truth.

De Key say they own this and that. They say they own Slangenpand.

They did get a valid amount of money from the government during the years since they established in 1868 to provide proper shelter for workers, but how come they still get a lot of money to provide lies? In their annual report from last year it’s clear. The word social is mentioned 51 times. They own 37.000 houses, where of 1699 are so called social apartments.

A housing cooperative used to guarantee 40 procentige social housing.

Should I describe it all? Should I tell how the Netherlands, with originally wonderful real life politics of social housing and squatting was nailed to the toenail by the new world order, via the european union, to give it all up after threats that only frighten the string dolls afraid of loosing power – but with all the zombie charm skills in their hollow hands?

No, I don’t think so. I’ll be honest. I’m not a teacher. My only purpose is peace. Listen.

Slangenpand – the snakehouse – is an icon in Amsterdam, not because millions of people stop to take pictures of the yellow house with the rainbowcouloured serpent stretching five floors from ground to roof and sky, but because of the power of the people living here.

It’s true. I’m an eyewitness – and my brightest eye beats.

This house was legally sqatted 6th of March 1983. One of the ones back way then still lives here. He’s got one thing to say: If somebody tries to steal you’re home, will you accept it?

Do you think squatting is about advantage? Think over. Are you happy? How much do you have to earn to live, no matter if you own or rent? Do you think it’s fair? Or do you buy fresh flowers to the grave of The universal declaration of human rights?

I’m sorry. I don’t want to be rude. I just want you to remember, for instance, article 17, that states we’re allowed to live in our own house, alone, or together. Nobody has the right to take our home.

I’ll tell you the story about Slangenpand – the snakehouse. I’ll tell you about the houseshark Hendrik Tabak, who was killed in the garage, squeesed between two cars, howling his last breath like a sirene in the street exactly when the kids were about to sleep.

I’ll tell you about the plan of murdering a city with ties.

I’ll tell you about the energy of art with love.

I’ll tell you about the skull of a snake, that consists of a solid and complete braincase. I’ll tell you about the heart. The snake’s heart beats in a sac, able to move around, which protects the heart from potential damage if the snake for instant swallows a large key.

But first of all: Forgive me. I need to puke with the wind before my mind gets simple. Het loopt de spuigaten uit.

Let’s eat the pork.

Stopp

I dag er jeg i ypperlig humør. Glem det du tror du vet.

Frisjelene sørger også for at disse som tror på verdier uten verdi har ved og smør og parabol, klokke og slips med strupeknyte, stiletthæler uten jordkontakt, hytte på fjellet, brennevin og mareritt om moské i nabolaget og 17 kroner for en liter bensin og 60 meters rentehopp.

Hvordan skulle det gå med turismen eller selvforherligelsen hvis det bare var plast eller glitter til sultent begjær på overpriset salg?

Alle vet at et besøk hos maleren, som sluttet å frykte tankene sine og gir fargene temperatur, er mer eksotisk for gjesten enn alt som er over alt.

Det er kanskje derfor kunstnere ikke liker burene i dyreparken.

Jeg har sett at de som viser fram keramikere, smeder eller futurister gråter når isbjørnungen dør, bak lås og slå i sommervarmen, og klapper for dyrenes dans, i beundring for temmeren, høy og rank med spisse sko og pervers pisk.

Speil, speil på veggen der. Hvem er vakrest i verden her? Er det journalistene som utnevner folkeheltene, tar livet av prinsen for å sove ned Snehvit til evig tid – eller er det folkeheltene selv? Parameteret for Askeladdens gjeve tittel er for eksempel statsskattens juks og bevis, til forlystelse, spott, beundring og skam. Stanken av pulverhvit vask og store penger over hav etter hav i vest blir døyvet i glansen av fiskegjeller, for arbeidsnever er alt som skal til i landet som hyller dollarens glis, men forakter offentlig plystring.

Flere og flere, som forstår når et flagg heises falskt, vet at reaksjonen er planen som legitimerer en løsning, som krig eller datalagringsdirektiv eller krav om blodprøve for å kjøpe en Big Mac, slik at den som er den blir tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon eller fotfulgt av barnevernet eller tatt av menn med svart makt, skarpskodde hunder og løpet klart.

Det er jævlig bra at det er sol i sikte.

Nei

14. februar var ikke dagen for kråketær i Spuistraat, men for store blokkbokstaver i svart skrift.

Krakerne, som husokkupantene kalles, hengte opp bannere for å markere at de nekter å undertegne på utkastelsesordren 1. oktober.

Det er visst her det skal bli 69 luksuriøse leiligheter til salgs, 42 nybygde og 27 totalrenoverte, uten navn, men med et nummer i rekken, og 37 private parkeringsplasser, blant annet der Hendrik Tabak ble drept i garasjen i 1974.

Slangenpand 199,  Langgewacht 219,  Rattenbak 227,  Paard 229 og Midden-Oosten 231 sier nei. Slangen, den som har våket og ventet lenge, rotta, hesten og Midt-Østen sier ikke bare nei. De sier hvorfor.

Husokkupasjon dreier seg ikke om å bo gratis. Det dreier seg om å finne en medmenneskelig vei å føre livet mot.

Amsterdam er en vidunderlig og inderlig underlig metropol. Jeg har reist verden rundt, men har aldri før opplevd en by som samler hele verden, tegner grensene sine i vann og holder takhøyden for kulturell diversitet på astronomnivå.

Badstua i nabolaget er nedlagt, men her var det forbeholdt kvinner på onsdager og weedrøykere på torsdager og alltid ølservering av en munter sjel med forkle på magen og rompa bar.

I jula gikk vi til kirken, som seg hør og bør. Vi fikk gratis mat og ble geleidet til alterringen, der kranene var åpne med alle rettigheter og vogna foran skulpturen av Maria Magdalena solgte italiensk is. DJen spilte fengende musikk og gulvet var fullt av dansende folk i alle aldre med hatter og brede smil. Halleluja!

I løpet av den korte tida bannerne ble hengt opp, passerte en gruppe turister på alternativ tur med en langbeint og lekker transe som guide. På hjørnet jublet 25 entusiastiske homser med trillekofferter over reiselederens beretning idet amsterdammerne giret ned sykkelen – mens polerte forretningsmenn derimot hastet framover uten sidesyn.

Krakerne har bidratt til å skape et sosialt og kreativt miljø i Spuistraat i 30 år. Naboene vil ikke ha en gate som kryr av biler, dresser og slips, hvor sterile fasader røper våte drømmer om Wall Street, stive aksjekurser og pervers profitt.

Hvor mye betaler du for tak over hodet, enten du leier eller eier? Hvem tjener penger på pengene dine? Hvordan er det mulig å kalkulere med pluss i margen på andre menneskers bekostning med stueren samvittighet? Når ble det egentlig lov å bryte menneskerettighetserklæringen?

Hva er en verdenserklæring verdt?

10. desember 1948 var 48 land enige om menneskerettighetene. I artikkel 30, den siste, står det at ingen ting i erklæringen skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person fullmakt til å ødelegge rettighetene og friheten til menneskene.

Det er på tide at flere kasserer løkkeskriften, reiser seg og krever sin menneskerett.

Å neie er ikke det samme som å si nei.

http://www.flickr.com/photos/catchthepicture/sets/72157629329805221/

Smil

Jeg skal være ærlig fra første stund. Jeg vil at du skal lese det jeg skriver.

Jeg er positiv. Selvfølgelig er jeg ekspresjonist. Selvfølgelig er jeg ekshibisjonist. Jeg ville ellers aldri ha valgt en så synlig rolle som journalistens. Denne sfæren er imidlertid ny for meg. Den virtuelle virkeligheten har fungert som postverk og leksikon i mitt liv, ikke som offentlig budbringer. Fortida mi er trykksvart. Photoshop var science fiction i mørkerommet.

Evolusjon betyr utvikling. Et hvert vesen med respekt for livets essens, forstår at forandring fryder.

Egentlig tenkte jeg å skrive mitt første blogginnlegg om Metropolis i Amsterdam, fordi jeg har mye på hjertet om megleren mellom hode og hånd, men så slo det meg jeg at jeg burde være tabloid for å skåre lesere.

Derfor så jeg for meg tittelen DREPT I GARASJEN, siden hushaien Hendrik Tabak ble skviset i hjel mellom to biler av mafiaen 18.januar 1974 like etter barnetvtid – tre etasjer under der jeg sover, våker, arbeider, gråter, spiser, sanser, funderer og ler – ni år før dette huset, Slangenpand i Spuistraat 199 i Amsterdam, ble okkupert av mennesker under hvite faner.

Kanskje jeg heller burde begynne bloggen to minutter over to i dagslys 6. mars 1983, da slangehuset ble seg selv gitt?

Loven var grei. Når et hus hadde stått tomt i ett år, kunne hvem som helst ta seg inn, ringe politiet og invitere til inspeksjon. Kriteriet for okkupasjonsaksept var at husets fire vegger nå rommet en seng, et bord og en stol, og at det var ny lås for døra.

Gode, søte nordmenn. Jeg snakker om et land som ikke tar Anne Knutsdotter for gitt. Her er stakitt eller staur, hytte på fjellet eller egen strandlinje Utopias dilemma. Norge har 9,3 ganger så stort armslag som Nederland mens Nederland har 3,3 ganger flere tobente enn Norge.

Jeg snakker om et folk som skrek etter tak over hodet på 60-tallet mens eiendomseierne holdt boltene knokefast og vinduene mørke for å spekulere og dille markedet til værs.

Høyesterett skjenket derimot navnet sitt ære med å gi kontraktsløse beboere rett til rett. Ingen kunne kaste noen ut før domstolen sa sitt.

1.oktober 2010 ble derimot husokkupasjon i Nederland forvandlet fra legalitet til kriminalitet. Politikken har sin åpenbare pris; 4271 Euro kvadratmeteren.

Kapitalismen og konformiteten spiller uansett fallitt. Nytida spretter som bjørka i mai. Du vet det.

Du vet at det hjelper fint lite å bunkre tørkeruller når kranen står åpen.

Nå har jeg bestemt meg!

Mitt jomfruinnlegg som blogger skal endelig handle om å smile.

Du? Hender det at du glemmer hvor du er? Når du gjør det du pleier å gjøre, er du der? Eller tenker du på at du må huske å vanne potteplantene og betale strømregningen og kjøpe paracetamol mens du pusser tenner?

Dette er sant. Når du møter et menneske, på gaten, i butikken, i drømme, på ligningskontoret: Smil.

Hvis du smiler til noen, blir smilet sendt videre, og videre igjen. Akkurat som løvetannfjon eller ord som fanger eller kampviljen for et hjem, kjære hjem.